I arkivet etter Askim videregående skole ligger et lite manuskript til en tale. Den ble skrevet til 8. mai 1946, til en samling i gymsalen på det som da het Askim høiere almenskole.
Manuskriptet er på bare fem og en halv side, og er ikke signert. Men det var antageligvis rektor Spenning som både skrev og fremførte den. På en svært følelsesladet og personlig måte beskriver han en av de største merkedagene i norsk historie, fra sin egen og andres synsvinkel. For alle som opplevde 8. mai 1945 var gleden og frihetsstemningen, eller alle de andre følelsene som ble knyttet til slutten av okkupasjonsårene, noe som merket dem for livet.
Programmet for minnemarkeringen ligger også arkivert, skriblet ned på en liten lapp. Her ser vi at både kong Haakon ble hedret, det var diktopplesning og pianospill, og man sang fedrelandssanger. Men det store høydepunktet må ha vært den personlige og gripende talen fra skolens hjemvendte rektor.
Her kan dere lese den i sin helhet:
Husker dere i går og i dag for et år siden? Da Norge ble fritt igjen etter de 5 forferdelige årene? Hvis dere spør meg – om jeg husker, om jeg husker hvor glad jeg ble, da må jeg svare nei. Det er andre ting jeg husker bedre iallfall. Jeg vil fortelle dere litt om det.
Jeg var ikke her hjemme. Vi var vel 1100 norske i en tysk krigsfangeleir i Tyskland, og alt 14 dager før hadde russiske tanks pyntet med løv rullet inn i leiren vår. Vi var altså reddet og så skulle vi vel være glade. Men vi kunne ikke. Det jeg husker fra de dagene er angsten for hvordan det ville gå hjemme. Vi hadde ingen tyske vaktposter mer, men vi gikk rundene våre innenfor piggtråden som vi hadde gjort i måneder – vi kunne ikke puste ordentlig. Hele tiden holdt vi øye med plassen hvor vi hadde fått rigget opp en radio. Var der nyheter? Nytt hjemmefra? Og hva for nytt? Vi trodde vi var vant til å spørre hverandre: «Åssen tror du det slutter dette?» – og til å svare: «Å – det vil jo helst gå godt» – men dagene 5., 6., 7. mai var som et mareritt. Det var noe som verket og gnog inne i brystet, og da så radioen meldte at tyskerne hadde overgitt seg i Vesttyskland, Nederland og Danmark, og det ble spilt seiersmusikk, da orket vi ikke å se på hverandre: Ikke Norge; Norge var ikke med.
Det er dette jeg husker best. Da vi dagen etter fikk den store meldingen, da var det for godt! Evnen til å føle den store gleden var blitt borte, den var tørket inn i de 5 lange årene. Jeg vet at vi sang «Ja vi elsker» – og sa til oss selv: Vi synger om ett fritt Norge! – Vi sang det verset der det heter: Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud! Landet ville han beskytte, skjønt det mørkt så ut. Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grætt, har den Herre stille lempet, så vi vant vår rett.
Og jeg vet at vi aldri har ment denne takken så inderlig og oppriktig som da. Jeg vet alt dette; at vi prøvde å være glade, men ikke kunne og det det føltes sårt og rart – det er det eneste jeg husker fra 8. mai. Og det var nok ikke bare (jeg) som kjente det slik.
Men dere! Særlig dere unge – å, jeg har vel hørt om det etterpå, hvordan dere jublet! Og dere husker det nok. Hvordan rykter og nyheter fulgte hverandre hakk i hæl – og spredtes som ild i tørt gress. Og så var det plutselig sant. Det var sant! Flaggene kom frem! Hvilket var det første, tro? Og hvor kom de fra alle flaggene? Plutselig var de overalt: i vinduer og på verandaer – og på alle flaggstengene bortover! Og i barnehender – det var ingen stygge folk en behøvde å være redd for lenger! Blendingsgardinene! Ned med dem! På varmen med dem!! Og lys!! Tend lyd! Ingen kunne sitte inne – alle måtte ut på gater og veier og være med på jubelen – synge.
La ikke meg fortelle dere om dette! Dere husker det nok, dere som selv var med på en eller annen måte. Og dere var glade, vet jeg – dere var barn og unge og kunne være glade, og hadde aldri, aldri hatt slik grunn til å være glade som den gangen. Skulle dere ikke huske hvor glade dere var?
Når vi tenker tilbake på dagen for et år siden, har vi altså forskjellige minner – dere og jeg. Men én ting har vi felles, én ting har vi sammen alle vi som nå har lært hva det vil si å ha et fritt fedreland: Det er at det er noe vi aldri må glemme. Vi må aldri glemme hva det var å være slaver under et fremmed folk. Vi må aldri glemme hvordan det var ikke å få lov til å tro, tenke og si det som samvittigheten vår sier er rett. Vi må aldri glemme hvordan det var aldri å være trygg. Vi må aldri glemme hvor ufattelig stort det var at landet vårt ble fritt igjen – at det vårt på nytt. Nå har jeg også lært bedre å glede meg over det – vi må aldri glemme gleden vår.
Det var mange som gitt i døden for at vi skulle oppleve den. Og dem må vi heller aldri glemme. De betalte for vår glede. Vi må ikke glemmen den gjelden vi står i til dem. Vi håper jo at vi ikke skal behøve å betale med vårt liv i krig, som de. Men de trodde på et bedre Norge, et lykkelig Norge, et nytt Norge – og vi må ikke skuffe dem. Jeg vet om en flokk av dem som stod ved muren og sang: Norge over våre grave, blomstre som en deilig have!
Norge er et deilig land å leve i. Vi kan gjøre det bedre, og gjøre folket til et lykkelig folk!
Nå er det gått et år. Og mange synes at det ikke er stort vi har utrettet i denne tiden. Det er vel riktig at det kunne ha vært gjort mer. Det er vel så at vi ikke riktig er kommet til oss selv enda. Det kan være mange grunner til det, og mye var kommet helt av lage også. Det tar tid å komme ordentlig i sving igjen. Men vi må ikke glemme! Norge skal reises på nytt! Og det greier vi, hvis alle er med. Dere også må være med. Hver dag dere gjør godt arbeid, er dere med! Dere reiser Norges ungdom, gjør dem bedre skikket til å gjøre sin innsats, til å bygge landet. Å bygge landet og skapet et lykkelig folk er den skjønneste oppgaven en kan ha, en Kongelig oppgave.
Går en inn for den, vil en ikke den 8. mai bare huske hvor en en var den 8. mai 1945 – men hver 8. mai føle ny glede, og ikke bare 8. mai, men hver dag hele året. Og det er vel noe å gå inn for?